Om bloggen

I august 2011 startet jeg å blogge. Jeg hadde lenge gått med en blogger i magen, men det tok litt tid før jeg gjorde alvor av å slippe det ut i live. Hobby og mat er mine største interesser og jeg håper at det jeg blogger om kan være til glede, inspirasjon og kanskje til nytte for dere lesere. 


Navnet på bloggen kom til av to grunner. Den ene er at gata jeg bor i heter Løvetannveien og huset vårt var et av de første som ble bygd i gata. 

Den andre er sangen til Alf Prøysen som jeg husker så godt fra min barndom og som jeg har et veldig godt forhold til. Nå som jeg har blitt mor selv er sangen blitt enda mer spesiell. Jeg kjenner så godt igjen den der "Se på meg!"-fasen. Hvor de har behov for å vise alt det de oppdager og får til uten å ense at begeistringen kanskje ikke er like stor i andre enden. En herlig alder. Det å gi barna våre respons og bekreftelse er vel noe av det viktigste vi kan gjøre for dem. Jeg hørte noen si en gang: "Møt alltid barn med et smil, for da får de en tro på at verden er god."  


DEN FØRSTE LØVETANN
tekst: Alf Prøysen

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyse gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet om  med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvitret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor."
"Det si´r hun for å trøste deg," sa de som sto omkring
"for du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann,
og blomsten han med hue ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
"Å gid så fin en blomst du har - å nei hvor du er stor!"

"Du si´r det for oå trøste, du," sa pjokken likegla´.
"Å langtifra," sa mor og lo. "Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar